Aktuelt fra Advokatfellesskapet Lovende Høyesterett har uttalt at Arbeidsmiljølovens unntaksbestemmelse for særlig uavhengige stillinger skal forstås snevert. Enkelte virksomheter har frem til nå tolket unntaket for vidt, og må gjøre de nødvendige endringer i arbeidsavtalene, og starte med å registrere arbeidstiden. I den ferske dommen fra Høyesterett, HR – 2026 - 2227- A, tydeliggjøres grensene for hva som er særlig uavhengig stilling. Spørsmålet er viktig, da de som har «særlig uavhengig stilling» er unntatt en rekke bestemmelser om arbeidstid i loven, herunder retten til overtidsbetaling. Hovedbudskapet fra Høyesterett er at unntaket bare gjelder arbeidstakere som faktisk har kontroll over sin egen arbeidstid, ikke bare over hvordan arbeidet utføres. Dommen innebærer ikke noen brå kursendring, men for enkelte arbeidsgivere innebærer dommen et behov for å gjennomgå hvilke stillinger som er klassifisert som «særlig uavhengige» i deres virksomhet. Ikke nok med fleksibilitet: Et sentralt budskap i dommen er at det ikke er tilstrekkelig at arbeidstakeren har fleksibel arbeidstid eller stor frihet til å organisere arbeidet sitt. For at en stilling skal anses som «særlig uavhengig», må arbeidstakeren ha en tydelig og reell selvstendighet når det gjelder både arbeidsmengde og arbeidstid. Det avgjørende er om arbeidstakeren faktisk kan bestemme:
Hva som skal gjøres, det er resultatet som måles. Kan påvirke frister, prioritere og delegere.
Ansvar for egen arbeidstid, uten kontroll av når og hvor lenge det jobbes.
Hvordan arbeidet skal utføres. Overordnet og ansvarsfull rolle, med mulighet til å forplikte virksomheten.
Ytre rammevilkår må tas med i vurderingen: Dommen gir en prinsipiell avklaring på at også ytre rammevilkår skal trekkes inn i vurderingen. Dersom arbeidstiden i realiteten styres av blant annet:
Kontraktsfrister
Prosjektets utvikling/ Byggherrens krav
Kundekrav
kan dette tale mot at stillingen er «særlig uavhengig». Retten fremhever at en stilling som i praksis er bundet av slike ytre forhold, ikke blir uavhengig bare fordi arbeidsgiver ikke fører løpende kontroll med arbeidstiden. Saken det vises til gjaldt en prosjektleder som ledet flere store byggeprosjekter samtidig og hadde betydelig ansvar for økonomi, fremdrift, HMS og koordinering av underentreprenører. Høyesterett kom til at han ikke hadde reell kontroll over arbeidsmengden og arbeidstidens omfang. Høystrett viste i sin begrunnelse (avsnitt 31) blant annet til NOU 2016: 1 Arbeidstidsutvalget. Regulering av arbeidstid – vern og fleksibilitet side 199. Advokatfelleskapet Lovende er av den oppfatning at her kan virksomhetene finne en god veiledning på vurderingen, som skal være konkret og helhetlig; Utvalget har pekt på at det i noen grad vil være en avveiing mellom de ulike kriteriene og at man i hvert enkelt tilfelle må basere seg på en konkret vurdering. De opplistede kriteriene knytter seg til rammene som arbeidsgiver setter for de ulike stillingsinnehaverne. Det vil følgelig være avgjørende at arbeidstakeren selv har tilstrekkelig styring over hvordan, når og med hvilke personellmessige ressurser arbeidet skal utføres. En stilling med fast og regulert arbeidstid vil ikke være å anse som særlig uavhengig, selv om denne er en overordnet stilling. Det samme gjelder en arbeidstaker i en stilling uten fast arbeidstid, men der arbeidstaker i liten grad kan fatte selvstendige avgjørelser. En senioradvokat i et advokatfirma, en teknisk konsulent med overordnet stilling og en professor er eksempler på arbeidstakere som ofte anses å ha en særlig uavhengig stilling. Det bør imidlertid presiseres at enhver arbeidstaker også må forholde seg til ytre rammebetingelser som setter krav til både oppmøtested og tidsfrister. Dette gjelder også ansatte med særlig uavhengig stilling. Slike frister kan for eksempel være fastsatt av offentlige myndigheter, som tidsfrister for regnskaper og tilhørende rapporter under årsoppgjørene, eller milepæler i forhandlingsprosesser eller prosjekter satt av eksterne oppdragsgivere. Men utvalget vurderer at dersom de ytre rammebetingelsene i avgjørende grad begrenser arbeidstakerens mulighet til å bestemme sin arbeidstid, er ikke stillingen å anse som særlig uavhengig i lovens forstand. Utvalget mener derfor at også de ytre rammebetingelsene må inngå i den konkrete vurderingen av om en stilling er å anse som særlig uavhengig. Som en følge av dette vil eksempelvis en prosjektmedarbeider normalt ikke være å regne som å ha en særlig uavhengig stilling. Dette er en type stilling som i utgangspunktet kan ha stor frihet, men som i praksis er styrt av omgivelsene, herunder spesielt utviklingen i prosjektet. En prosjektmedarbeider innehar følgelig ikke tilstrekkelig selvstendighet i sitt arbeid til å kunne regnes som særlig uavhengig. Avslutningsvis viser vi til at Hordaland tingrett 19. oktober 2026, fem dager etter at Høyesterett strammet kraftig inn bruken av unntaket for særlig uavhengig stilling, avsa en dom der fem ansatte i selskapet Nordic Gateway fikk fullt medhold i at de var feilaktig klassifisert i «særlig uavhengig stilling». En av de ansatte, som hadde en tittel med «manager» uten rett til overtid i kontrakten, ble tilkjent 630 000 kroner i etterbetalt overtid. Advokatfellesskapet Lovende anbefaler virksomhetene å gjøre en kartlegging av sine ansatte, og sørge for at de særlig uavhengige reelt sett har den friheten de skal ha. Også eksterne frister og krav må tas i betraktning. Der hvor virksomheten har tolket unntaket for vidt må arbeidsavtalene gjennomgås og endres. Loven krever altså en tydelig og åpenbar selvstendighet og Høyesterett understreker at vurderingen skal være konkret og helhetlig. Det som ikke skal vektlegges er stillingstittel. Det er heller ikke tilstrekkelig å begrunne med at den ansatte har høy lønn eller at overtiden er bakt inn i lønnen, men dette kan få betydning dersom dere får et krav om overtidsbetaling. Det å være særlig uavhengig innebærer rett til å ta fri uten å be om lov. Avtaler om avspasering vil derfor diskvalifisere den ansatte fra unntaket. Det er imidlertid fortsatt slik at arbeidsgiver har rett til å lede, fordele og kontrollere arbeidet innenfor sin styringsrett, også overfor særlig uavhengige arbeidstakere.